Åpent Spørsmål til Ledere for Offentlig Helse

NASJONAL MEDISINSK SKANDALE?

Et brev blir sendt til …

Jonas Gahr Støre, Norges Helse- og Omsorgsminister
Bjørn Guldvog, Direktør Helsedirektoratet
Camilla Stoltenberg, Direktør Folkehelseinstituttet
Geir Sverre Braut, Direktør Helsetilsynet

Kopi sendt til: Rådet for Legeetikk, Den norske legeforening, Erna Solberg, Laila Dåvøy, Morten Stordalen, Morgenbladet, Aftenposten, Dagbladet, NRK, TV2 samt diverse andre medier.

NASJONAL MEDISINSK SKANDALE?

Med tanke på svaret Jonas Gahr Støre ga til Laila Dåvøy den 06.02.2013 samt sitt svar til Morten Stordalen 19.03.2013 kan det virke som helseministeren har fått svært mangelfull og ensidig informasjon fra Helse Sør-Øst som han tydeligvis har rådført seg med i “Borrelia/flåttsykdom-debatten.”

Helseminister Støre bør straks sørge for en uavhengig gjennomgang av hva som faktisk har blitt vitenskapelig publisert rundt Borrelia burgdorferi samt andre flåttsykdommer og ikke bare lytte til de som har ønske om å fremstille en side av saken. Å kun rådføre seg med Helse Sør-Øst kan minne litt om å rådføre seg med bukken som passer havresekken.

Borrelia-debatten i populistiske media har dessverre liten mulighet til å gå særlig i dybden, da spalteplass typisk er mangelvare. Enkelte leger har i populistiske media klart å skape et inntrykk av at pasientene og de få legene som tør og stå frem å kritisere offentlig helse og deres retningslinjer rundt diagnose og behandling av Borrelia og andre flåttsykdommer, ikke har noen vitenskapelig forankring bak seg.  Støre med sine uttalelser som i hovedsak baserer seg på råd han har fått fra personale i Helse Sør-Øst, er nærmest med på å underbygge et slik syn.

For en slik problemstilling er det verdt å se på hva den publiserte forskningen faktisk sier før man gjør seg opp sin mening, og før man går ut og forsikrer folket om at man har de beste testene og den beste behandlingen.

SEROLOGITESTEN BENYTTET I OFFENTLIG SEKTOR
En serie med vitenskapelige studier publikasjon peer reviewed medisinske tidsskrifter har vist at ELISA testen er for dårlig og i et betydelig antall tilfeller kan gi falskt negativ svar, se eksempelvis Kaiser (2000), Ang et al. (2011), vedlagt. En av de få Borrelia-forskere i Norge med et betydelig antall publiseringer i peer reviewed vitenskapelige internasjonale tidsskrifter av høy kvalitet er Brorson. Han gikk alt i 2009 ut både på TV og i andre media med beskjed om at ELISA-testen brukt i offentlig helsesektor var for dårlig, se vedlegg fra blant annet NITO.

I flere år har vitenskapelige studier anbefalt at man tar i bruk flere tester samtidig, både ELISA + Western Blot + blodkultur + PCR. Se for eksempel  Tylewska-Wierzbanowska S, Chmielewski T. (2002), (vedlagt), deres konklusjon:

”This indicates that an efficient diagnosis of Lyme borreliosis has to be based on a combination of various techniques such as serology, PCR and culture, not solely on serology.”

Jonas Gahr Støre nevner i sitt svar til Davøy:

”Det opplyses fra Helse Sør-Øst RHF at mikroskopi har veldig lav sensitivitet og spesifisitet.”

Her har Helse Sør-Øst trolig gitt mangelfulle og feilaktige opplysninger til Gahr Støre. Dette kommer helt an på hvordan man utfører mikroskoperingen. Det er velkjent at mikroskoperingsteknikker brukt for endel år tilbake har hatt for lav sensitivitet og spesifisitet for Borrelia burgdorferi. Flere forskningsmiljøer i utlandet har i flere år arbeidet med å forbedre metodene rundt mikroskopering. I dag finnes det mikroskoperingsteknikker som daglig benyttes til diagnose av Borrelia burgdorferi som har dokumentert over 90% sensitivitet, og enda høyere spesifisitet. Vitenskapelige studier av optimalisert blodkultur med påfølgende mikroskopering som er kontrollert blant annet med nested PCR har i peer reviewed publiserte vitenskapelig studie vist seg å ha sensitivitet på ca 94%, se studien til Sapi et al. (2013), vedlagt.

Statlige godkjente laboratorier i USA som daglig utfører blodkultur og mikroskopering profesjonelt, bruker naturlig nok fargemetoder (immunohistochemical antibody) som gjør at man kan skille Borrelia spirochetter fra andre spirochetter. Har man først funnet bakterien i mikroskop kan man også utføre DNA prøve av den (PCR) for å bekrefte funnet nok en gang. En slik metode er sannsynligvis langt mer spesifikk enn ELISA-serologimetoden benyttet i norsk offentlig helsevesen. Tilsvaredne metoder blir benyttet også ved analyse av Borrelia-spirocheter i flått, se Kjelland et al. (2010).

Lav sensistivitet i mikroskopering er et problem som altså trolig er løst ved at de få laboratorier som driver profesjonelt med dette i USA, i forkant dyrker Borrelia burgdorferi bakteriene i optimaliserte vekstmedium. Dette øker sensitiviteten dramatisk. Ved bruk av immunohistochemical antibody-farging (staining) samt påfølgende nested PCR sikrer de seg også en ekstremt høy spesifisitet, igjen se for eksempel Sapi et al. (2013).

Selv om nyere typer blodkultur med påfølgende mikroskopering skulle ha samme eller til og med lavere sensitivitet enn serologi har metoden allikevel den store fordelen at den kan benyttes også til å sjekke om pasienten fortsatt har aktiv infeksjon etter antibiotikabehandling. Ved kun bruk av serologi, som offentlig helse stort sett utelukkende benytter, vet man ofte ikke om fortsatt positive utslag på antistoffprøvene kun er tidligere eller pågående infeksjon. Nyere studier viser imidlertid at blodkultur med påfølgende mikroskopi og PCR trolig har høyere sensitivitet enn serologi, og helt klart høyere spesifisitet siden man også benytter nested PCR. Som tilleggstest til serologiprøvene som alt tilbys, virker dette som noe ledelsen i helse-Norge straks bør vurdere å tilby.

Blodkultur med mikroskopering samt PCR har vært fullt tilgjengelig for pasienter i USA i over 1 år. Dette er metoder som det er gjort grundige studier av og som er publisert i peer reviewed vitenskapelige studier.  Laboratoriene som tilbyr dette i USA er fullt godkjent av Amerikanske statlige instanser som Centers for Medicare and Medicaid Services (CMS) og Clinical Laboratory Improvement Amendments (CLIA). Dette er statlige organer som stiller meget høye krav til laboratorier og laboratoriastandarder.

Blodkultur med påfølgende mikroskopering er ikke en erstatning til serologitester som ELISA og Western Blot, men er trolig et ekstremt nyttig tillegg.

Nylig har også Professor Laane og Mysterud ved universitetet i Oslo publisert en vitenskapelig studie om nok en form for forbedret mikroskopierings-teknikk for borrelia. Laane og Mysterud (2013) (vedlagt) har publisert sine resultater i peer reviewed forskningstidsskrift.

Støre uttrykker i sitt svar til stortingsrepresentanten Morten Stordalen:

”Ny kunnskap vil bli tatt hensyn til ved videre utvikling og justering av faglige anbefalinger og retningslinjer.”

Man kan stille spørsmål om dette henger på greip med nyere forskning. I USA har statlige godkjente laboratorier i lang tid tilbydt blodkultur med mikroskopering og PCR til pasienter i de fleste stater som et tillegg til serologi-tester. Og det med metoder hvor sensitivitet er offentlig tilgjengelig i anerkjente vitenskapelige medisinske tidsskrifter. Som en av de øverste lederne for helse-Norge bør Støre sørge for å innhente informasjon fra mer enn én gruppering av leger, som tydeligvis ikke er oppdatert – eller som allerede tror de har fasitsvarene.

Man kan håpe på at Støre vil følge opp sin egen uttalelse fra sitt svar til Laila Dåvøy:

”I arbeidet med å videreutvikle faglige veiledere og retningslinjer vil man fortløpende måtte forholde seg til ny kunnskap.”

Hvordan kan det ha seg at Støre og Helse Sør-Øst forsikrer oss om at mikroskopering er for dårlig og at dermed dagens serologitester er gode nok, nesten samtidig som Smittskyddsinstitutet hos vår gode nabo, Sverige, går ut og sier de skal vurdere om nettopp direktemikroskopi og flere andre typer Borreliatester som PCR bør tas i bruk, i tillegg til de samme serologitestene som benyttes i Norge. Se vedlegg med uttalelse fra smittskyddsinstituttet  datert 5. Februar 2013.

Er grunnen til at offentlig helsemyndigheter i Norge stort sett ikke tilbyr mer enn ELISA-serologitest av blod og eventuelt spinalvæske, at de er bekymret for å få noen få falske positive om de skulle ta i bruk mange tester samtidig? Dette virker i så fall irrasjonelt. Personer som føler seg friske vil ikke be om noen ekstra grundig utredning for Borreliose, og vil typisk heller ikke ha noe ønske om antibiotikabehandling, og spesielt intet ønske om langvarig antibiotikabehandling.

Nobelprisvinneren i medisin fra 2008 Professor Luc Montagnier uttalte så sent som i 2012 at serologitestene for Borrelia burgdorferi ikke var gode nok og at de derfor benyttet PCR og andre tester i tillegg. Det samme har flere vitenskapelige peer reviewed publiserte studier kommet frem til. Hva er det som gjør Helse Sør-Øst så skråsikre på at serologitestene de bruker er gode nok?  Hva er det som gjør at Helse Sør-Øst kan gi Støre informasjon om at mikroskopering verken har god nok sensitivitet eller spesifisitet, når nyere studier viser at man faktisk har klart og utvikle og ta i bruk slike metoder med meget høy sensitivitet og spesifisitet?

ANDRE TESTER BENYTTET SOM ET TILEGG I PRIVAT SEKTOR
Fra avisene kan vi lese om svært mange pasienter som er frustrerte over hvor dårlig de har blitt behandlet i offentlig helsesektor, både med tanke på diagnose og behandling av mulig flåttsykdom. Mange med antatt flåttsykdom benytter derfor private leger i Norge eller reiser til utlandet (i hovedsak Tyskland, England og USA) for å få stilt diagnose samt få adekvat behandling. Dette har blitt kraftig kritisert av en serie norske leger i både aviser og i sosiale media. Testmetodene benyttet i privat sektor har typisk blitt forsøkt latterliggjort og påstått at de ikke har noen som helst vitenskap bak seg. Også langvarig antibiotika mot Borrelia burgdorferi-infeksjon blir man stadig fortalt, av populistiske medie-leger, at ikke har noen vitenskap bak seg og at det er meget farlig, spesielt med tanke på at det kan skape antibiotikaresistens. For de som faktisk har lest  en del av den publiserte vitenskapen vet man slike leger driver med direkte feilopplysning, og nærmest propaganda for å forsvare eget sneversyn.

Fra midten av 90-tallet har totrinnstesting med en enzymimmunologisk (EIA) eller immunofluorescerende (IFA) antistofftest, etterfulgt av en immunoblot analyse (IBA) som regel Western Blot (WB) vært bærebjelken i laboratorietesting og gjeldende internasjonal praksis. Western Blot-testen har betydelig dokumentasjon. Flere studier mener den er mer sensitiv enn ELISA-testen, men også denne  testen har vist seg å kunne gi falske negative. Det er også stor variasjon blant immunoblot-testene, se Ang et al. (2011). I Norge er det flere private leger som har benyttet seg av Western Blot som et tillegg til ELISA-testen som offentlig helsesektor tilbyr. Selv Vestfold sykehus benytter seg vel til tider av Western Blot-testen som et tillegg til ELISA, da ELISA-testen alene ikke anses som god nok. Dersom Norge følger internasjonale retningslinjer, burde ikke da alle med klinisk mistanke og en positiv første-ELISA, refleksmessig få tilbud om en suplerende Western Blot? Ville flere fått behandling i tide? I stedet for en beskjed fra fastlegen om at den positive ELISA-testen nok dreier seg om en gammel infeksjon, altså en falsk-positiv, uten at engang antistofftiter er angitt? Årsaken til at tester anvendt av de private tjenesteyterne ikke er i bruk i det offentlige forklarer Støre med at de er “vurdert å ha for lav sensitivitet og spesifisitet, eller fordi de ikke er tilstrekkelig vitenskapelig undersøkt og ikke tilstrekkelig validert.” Også på dette punktet har Støre trolig blitt ført bak lyset av Helse Sør-Øst. Årsaken til at norsk helsevesen ikke tilbyr pasientene for eksempel en Western Blot kan se ut til i hovedsak å være økonomisk årsaket, og basert på manglende ressurser. Pasientens behov kommer altså i annen rekke. Se Strategirapport fra strategimøte om Laboratoriediagnostikk ved Borreliose (2011) Side. 31: “Immunoblot er ressurskrevende og mer kostbart en andre serologiske tester (f.eks. ELISA).»

Lymphocyt Transformation Test (LTT) som benyttes som et tillegg til serologi av enkelte leger i privat sektor, har fått hard medfart av enkelte leger i den populistiske offentlige flått-debatten. Gang på gang har det på sosiale medier offentlig blitt uttalt at det ikke finnes noe som helst vitenskapelige studier bak LTT-testen, trolig som et forøk på å latterliggjøre både leger og pasienter som har benyttet seg av denne som et tillegg til andre tester. At det ikke finnes noen vitenskap bak denne testen er en ren faktafeil. Det finnes begrenset med antall forskningsstudier bak denne testen, ikke minst siden den er relativt ny. Men vitenskapelige studier som derimot er publisert i peer reviewed medisinske tidsskrifter er så langt enige i at det virker som testen er et nyttig tillegg i diagnose av borreliose samt å følge effekten av behandlingen. Se vedlagte studier fra Valentine-Thon E, Ilsemann K, Sandkamp M. (2007) samt Baehr V, Doebis C, Volk HD og Baehr R. (2012), begge studier er vedlagt. Mer forskning er naturligvis  ønskelig også for denne testen. At enkelte leger går ut i sosiale medier og prøver å totalt latterliggjøre testen, ved å feilaktig påstå at dette er en test uten noen forskning bak, er totalt feilaktig og viser mangel på kompetanse og/eller stor arroganse.

INNMELDTE TILFELLER AV LYME BORRELIOSE
I svar til Erna Solberg i spørretimen den 24.10.2012 nevner Støre at det er meldt inn 288 nye tilfeller av Lyme Borreliose i 2010. Lyme Borreliose, opplyser Støre, har vært registrert i Norwegian Surveillance System for Communicable Diseases (MSIS) siden tidlig på 1990-tallet som en smittsom sykdom.

Hovedhensikten med MSIS er overvåking av smittsomme sykdommer for å følge smittesituasjonen, oppdage trender og avdekke utbrudd, slik at forebyggende tiltak raskt kan settes i verk.

Igjen befinner Støre seg på gyngende grunn. For det MSIS-registeret og Folkehelseinstituttet ikke har fortalt ham, er at det i Norge kun innrapporteres nye tilfeller av nevroborreliose, til tross for at alle kroppens organer kan infiseres av borrelia-bakterien.

Indikasjonen om at det er Lyme Borreliose som innrapporteres er direkte feil og informasjonen burde med det første korrigeres av Helsetilsynet. Diagnostisering av nevroborreliose har nemlig helt egne kriterier basert på intratekal antistoffproduksjon. Intratekal antistoffproduksjon vil si at antistoffnivået måles høyere i spinalvæske enn i serum (når prøver er tatt samtidig) eller når IgM er påvist i spinalvæske.

Typisk vil en pasient med høyt nivå IgG-antistoffer i spinalvæsken, og et enda høyere nivå i blodet, ikke få stillet diagnosen nevroborreliose. Sykdomstilfellet vil således ikke bli innrapportert til MSIS. Det kan ikke være særlig tvil om at gjeldende praksis skaper store mørketall av Lyme Borreliose som MSIS-registeret hevder å ha tall på. Og at frykten for overdiagnostisering i endemiske områder må antas å ikke gå i favør av pasientenes behov.

Det finnes ingen informasjon om når praksisen med å innrapportere bare nevroborreliose trådde i kraft. Men i beskrivelsen av oppstart av flått-prosjektet Scan-Tick er det tydelig beskrevet. Sitat, “I 2012 er det funnet om lag 300 tilfeller av borrelia i Norge, og om lag 100 tilfeller i Danmark. I disse to landene rapporteres bare neuroborreliose, som er en mer alvorlig form for borreliose.”  Tallene fra MSIS antas derfor å være nokså verdiløse i utviklingen av beredskapsplaner og nødvendig smitteverntiltak for forebygging av fremtidige infeksjonsutbrudd årsaket av borrelia-bakterien. Det må antas at feil tallmateriale er en medvirkende årsak til nasjonal nedprioritering og helse-Norges gjennomgående aksept av pasientgruppens ikke-eksistens.

Ekstra urovekkende er det da også at ingen flåttbårne sykdommer er nevnt i Zoonoserapporten. Fra Veterinærinstituttet får vi opplyst at “For borreliose finnes det veldig lite systematisk innsamlede data fra dyr, og borreliose er heller ingen viktig sykdom hos dyr i Norge. Om en sykdom som primært er viktig hos mennesker skal inkluderes i zoonoserapporten, må dette bestemmes av Nasjonalt Folkehelseinstitutt som har ansvar for overvåking av infeksjonssykdommer hos mennesker.”

Det er tallmaterialet i MSIS som danner grunnlaget for beredskapen. En beredskap som må sies å være totalt fraværende.

BRUK AV ANTIBIOTIKA UTOVER 30 DAGER
Både lederen for Helsetilsynet samt flere leger har i offentlighet påstått at det ikke finnes noen som helst vitenskap bak det å gi antibiotika mot Borrelia burgdorferi-infeksjon utover 30 dager. Dette er en direkte feilaktig påstand som kan ha stor betydning for et stort antall pasienter med alvorlig sykdom som trenger adekvat behandling. Støre underbygger dette synet i sitt svar til Davøy:

”Viktig er det at langvarig og sammensatt antibiotikabehandling ved borreliainfeksjon er undersøkt i noen studier uten at man har funnet effekt.”

Det er publisert en serie med vitenskapelige studier som faktisk viser at langvarig antibiotika kan ha god effekt i en del tilfeller av kronisk persistent Borrelia burgdorferi-infeksjon, der pasienten ikke har blitt frisk av kortvarig behandling. Det virker derfor merkelig at Støre igjen kun har kontaktet én gruppering leger, som påstår det er enighet om et syn, som det fortsatt er stor vitenskapelig uenighet om.

Se for eksempel vedlagte publiserte vitenskapelige studie av Cimmino og Accardo (1992) (vedlagt). I denne studien ble pasientene ikke bra av kortvarig antbiotika-behandling. Pasientene ble deretter behandlet i flere månder med betydelige doser antbiotika, og de ble da tilsynelatende kurert. Denne publiserte peer reviewed medisinske studien konkluderer med at

“Long term treatment with benzathine pencillin was effective in treating chronic Lyme disease…”

Se også Stricker, DeLong, Green, Savely, Chamallas (2011) som konkluderer med:

“In summary, prolonged intravenous antibiotic therapy is associated with improved cognition, fatigue and myalgias in patients referred for treatment of neurologic Lyme disease. In contrast, improvement in arthralgias did not persist after 1–4 weeks of therapy. Treatment for 25–52 weeks may be necessary to obtain significant symptomatic improvement in patients with neurologic Lyme disease.”

I en annen pasientstudie, publisert i 2012, fikk en gruppe pasienter opp til 3 ukers antibiotikabehandling. En annen gruppe fikk over 3 ukers behandling. Blant de som ble behandlet med opp til 3 uker antibiotika ble 76% ikke merkbart bedre. Blant de som fikk lengre behandling ble over 60% betydelig bedre. Se veldagt artikkel fra Stricker R. B, DeLong A.K, Johnson, L. (2012).

Stricker RB. (2007) (vedlagt) konkludere også med at langvarig antibiotika kan være nødvendig i behandling av kronisk persistent borreliose.

Professor Malawista ved det prestisjetunge Yale University, School of Medicine, som vel er tilhenger av kortvarig  antibiotikabehandling, har uttalt at 60 dagers behandling kan være nødvendig om 30 dagers antibiotika ikke gir ønsket resultat, Malawista S. (2008).

Støre har fått råd fra Helse Sør-Øst om at vitenskapelige studier viser at langvarig antibiotikabehandling ikke har noe for seg. Det Helse Sør-Øst her trolig lener seg på er kjente såkalt RTC (random controlled trail) pasientstudier som har konkludert med at antibiotikabehandling utover 30 dager ikke har noe for seg, se Fallon et al. (2008), Klempner (2001),  Krupp et al. (2003) (4 RTC studier hvor resultatene er publisert i 3 vitenskapelige artikler). Flere norske og utenlandske leger som nærmest driver med skremselspropaganda mot antibiotikabehandling refererer ofte til disse studiene. Og mye av IDSA-retningslinjene er basert på disse 4 studiene. Hva motstanderne av langvarig antibiotikabehandling ikke opplyser om, er at disse 4 studiene kun behandlet pasienten med antibiotikatyper som i en serie med publiserte studier har vist seg å ha ingen, eller liten effekt, mot cyste-stadiet til Borrelia burgdorferi-bakterien. Se Kersten et al. (1995) samt Sapi, E. et al. (2012). Det holder ikke om studiene er Random Controlled Trail om studien benytter antibiotikatyper man allerede fra flere vitenskapelige studier, vet ikke kan ta ut også Borrelia cystestadiet. Og vi kan ikke finne én eneste studie som viser det motsatte.

På toppen av dette har disse 4 studiene blitt gjennomgått av en gruppe forskere som i 2012 konkluderte med at de 4 studiene hadde flere store svakheter. Kritikken er publisert i peer reviewed vitenskapelig tidsskrift. En av forfatterene, Dr, Steven E. Phillips, har over 100 publikasjoner i peer reviewed vitenskapelige tidsskrifter om både Borrelia og mye annet, deriblant i tidsskrifter som Lancet. Her er hva deres 2012-studie av disse 4 RTC-studiene konkluderer med:

”It is incorrect to draw strong conclusions regarding antibiotic retreatment in patients with persistent symptoms of Lyme disease based on the four NIH-sponsored randomized controlled trials discussed in this review. Inadequacies in trial designs and the small sample sizes leave many questions unanswered, and underscore the need for additional clinical research on this question. Those who wrongly conclude that the trials found no benefit from retreatment commit an even greater error, as such a statement is demonstrably false.”

”Until evidence from such trials becomes available, it would be wise for clinicians to disregard generalized and unsupported recommendations against retreatment and in- stead rely on their clinical judgment to manage patients with persistent symptoms of Lyme disease.”

Alle som har fulgt  nøye med på Borrelia-debatten (og den mer utvidede flåttsykdomdebatten som også omfatter andre patogene man kan få fra flått), og faktisk fulgt med på den vitenskapelige litteraturen, vet det er mange tungvektere innen vitenskapen som mener det er alt for tidlig å konkludere med at langvarig antibiotika ikke har noe for seg. Derimot mener flere av dem at langvarig antibiotikabehandling trolig er nødvendig sammmen med viktigheten av kombinasjonsbehandling, som er neste punkt. Blant disse er det også en nobelprisvinner i medisin.

Hvordan Helse Sør-Øst, som rådgiver til Støre, kan være så sikre på det som flere anerkjente forskere, med et enormt antall publikasjoner, mener ennå ikke er avklart, kan man lure på. Kan det være at det har gått prestisje i saken? Kan det være at en del leger som i årevis, uten gode nok tester, har behandlet pasienter med kortvarig antibiotika og gitt dem “lovnader” om at de garantert har blitt kurert – ikke ønsker å miste ansikt?

FORSKNINGEN PÅ BORRELIA CYSTER ER ENTYDIG
I 1995  (se Kersten et al. (1995), vedlagt) var det publisert en vitenskapelig studie av antibiotikaene Amoxilicin, Ceftriaxone og Doxylin som typisk er brukt i offentlig helsesektor til behandling av Borrelia burgdorferi-infeksjon. Studien viste at alle disse antibiotikaene hadde god effekt mot spriochete-stadiet til Borrelia burgdoferi bakterien, men studien viste også at disse hadde liten eller ingen effekt mot cystestadiet til Borrelia. Flere vitenskapelige studier har senere bekreftet nøyaktig det samme. Og ikke en eneste publisert studie har vist at Amoxilicin, Ceftriaxone og Doxylin har god effekt mot Borrelia-cyster. Se uttalelse fra Brorson:

”Øystein Brorson var den første i verden som fant ut at cysteformen av Borrelia burgdorferi kan omformes tilbake til vanlige, mobile mikrober. Dette er ifølge Brorson et viktig funn fordi det betyr at behandlingen av borreliose må revurderes. De tradisjonelle antibiotikatypene tar nemlig ikke cystene.”

På tross av at Brorson publiserte flere studier rundt dette i peer reviewed internasjonale vitenskapelige medisinske tidsskrifter, ble det raskt avfeid av mange leger og forskere. Som Brorson selv har uttalt:

”De skal være skeptiske, men burde nok samtidig være litt mer åpne for ny viten.”

Flere studier av uavhengige forskere i USA, de siste årene, har på ny bekreftet akkurat det samme som det Brorson og andre hadde funnet ut om Borrelia-cyster. Standard-behandling med Doxylin eller eventuelt penicillin har liten eller ingen effekt mot borrelia cystestadiet, men god effekt mot kun spirochete-stadiet.

I en fersk studie publisert i 2012  (Sapi et. al) viste det seg nok en gang at Doxylin hadde kraftig effekt mot spriochete-stadiet til Borrelia, men faktisk økte antall Borrelia-cyster. Altså ingen effekt mot Borrelia-cyster, eller rett og slett en negativ effekt mot cyste-stadiet. En serie med leger, i en rekke land, har naturlig nok skjønt konsekvensene av dette. For å lykkes med behandlingen må man i mange tilfeller, nesten garantert, kombinere de antibiotikaene som i dag typisk gis i offentlig helsevesen mot Borrelia-infeksjon, med antbiotikaer som i gjentatte studier har vist seg å ha god effekt mot Borrelia-cystene. Her kan vi igjen takke forskere som Brorson, og at det han fant ut har blitt repetert i utenlandske studier som viser det samme. Forskningen viser at det i hovedsak er Metrinidazol (Flagyl) og Tinidazol, basert på flere studier, som har effekt mot Borrelia cyste-stadiet. Noe de fleste leger i utlandet, som har spesialisert seg på kronisk persistent Borrelia, i flere år har benyttet som del av kombinasjonsbehandling. De rapporterer om at de kurerer pasienter, men behandlingen må typisk strekke seg over flere måneder.

Borrelia-cyster har i mange år blitt avvist av flere leger og forskere, siden de på et tidlig stadium i forskningen kun var påvist i laboratorier der man dyrket Borrelia burgdorferi-bakterier. At Borrelia-cyster er kraftig resistente mot antibiotikatyper som doxyclin har derfor blitt ignorert av leger flest til denne dag. Nyere forskning har imidlertid gang på gang påvist at Borrelia-cyster tilsvarende de man finner i laboratoria dyrkningskåler også blir funnet i pasienter med kronisk Borrelia-infeksjon. Se for eksempel Miklossy J. og Kasas S., og Zurn, McCall S, Yu Sh. og McGeer P. (2008), vedlagt.

Brorson var en av de første som forsket på denne sammenhengen og fant ut ved laboratorieforsøk at flere andre kjente antibiotika hadde god effekt mot Borrelia-cyster, for eksempel Metronidazole, Tinidazol og Hydroxychloroquine, (noe som har blitt bekreftet ved publiserte medisnske studier i utlandet). Vestfold sykehus var derfor ganske tidlig ute med å prøve seg på kombinasjonsbehandling. Optimal lengde på slik kombinasjonsbehandling er fortsatt ukjent. Forskere ved blant annet New Haven University i USA driver med forskning på om også andre antibiotikatyper, som ikke har vært aktivt brukt mot borreliainfeksjon, mulig har virkning på Borrelia-cyster.

Flere leger i utlandet, som har spesialisert seg på behandling av kronisk borreliose og som faktisk tar hensyn til den publiserte forskningen på Borrelia-cyster, har imidlertid ganske så god erfaring med langvarig kombinasjonsbehandling på dette. Mange blir nok friske etter 14 dagers doxylin-behandling som offentlig helsevesen i de fleste land praktiserer. Dette gjelder typisk personer der Borrelia-infeksjoner er oppdaget på et tidlig tidspunkt. De leger og forskere som ikke tar hensyn til Borrelia cyste-forskningen ser ut til å tviholde på kortvarig monobehandling med slik som Doxylin. Saken er vel at det ikke finnes en eneste publisert vitenskapelig studie som viser at antbioikae som Doxylin har noen effekt mot Borrelia-cyster, i alle fall har ikke vi klart å finne medisinske studier som viser dette. Borrelia-cyster har de facto blitt påvist i hjernen på flere pasienter. Det er naturlig nok vanskelig å gjøre storskala-studier på Borrelia-cyster i personer, da dette trolig vil kreve vevsprøver fra hjernen til et stort antall pasienter, som har hatt borrelia-infeksjon over lang tid.

Også andre publiserte medisinske studier som ikke har fokusert spesielt på borrelia-cyster har påvist at Borrelia i en del tilfeller kan være antibiotika-resistent for antibiotikatyper som benyttes om man følger offentlige retningslinjer, se for eksempel Gasser et al. (1995) (vedlagt). Igjen; det er derfor merkelig hvordan offentlig helse og Støre  går ut og beroliger befolkingen om at de alt har den beste behandlingen og at man vil følge opp ny forskning.

Vi oppfordrer Jonas Gahr Støre til umiddelbart å sette opp en gruppe av medisinsk personale, som ikke alt har gjort opp sin mening, om faktisk å gå gjennom all den publiserte vitenskapelige litteraturen de kan finne på Borrelia-cyster samt antibiotikastudier mot Borrelia-cyster og generelt om antibiotikaresistens i Borrelia. Dette bør være en gruppe leger og forskere som ikke alt har et krast standpunkt som de vil forsvare uansett hva vitenskapen viser.

LANGVARIG ANTBIOTIKABRUK TIL ANDRE MEDISISNKE ÅRSAKER
Det virker nokså politisk motivert når en serie med leger går til kraftig verbalt angrep og latterliggjøring langvarig antibiotikabruk mot enkelte tilfeller av kronisk Borrelia-infeksjon. Spesielt har det blitt fokusert kraftig på fare for at dette kan skape antibiotikaresistens.

Det er da kanskje greit med en påminnelse om at ca 4/5 av all antibtioka som benyttes i verden går til kjøttindustrien. Mange av disse antibiotikaene er akkurat de samme som gis til mennesker. Og mange infeksjoner som går på dyr går på mennesker, såkalte zoonoser. Enorm bruk av antibiotika i verdens kjøttindustri er en langt større fare for å skape antibiotikaresistens for bakterier og andre patogene som også kan gi sykdom hos mennesker.

En ny studie publsiert av National Antimicrobial Resistance Monitoring System (NARMS) i 2011, som var et samarbeidsprosjekt mellom U.S Food and Drug Administration (FDA), Center of Disease Control (CDC) og  U.S Department of Agriculture (USDA), fant betydelige mengder med antibiotikaresistente bakterier som også kan gi sykdom hos mennesker i kjøtt fra storfe og kylling (slikt som Salmonella-typer og E. Coli). Nå er det vel heldigvis trolig mindre bruk av antibiotika i norsk kjøttindustri, men vi lever tross alt i en global verden, hvor mange nordmenn ofte er på reisefot.

Flere leger i Norge og mange i utlandet skriver ut måneder, og til og med år, med antibiotikaene doxyclin mot kviser, uten at noen norske leger eller myndigheter har skreket i kor om fare for antibiotikaresistens av den grunn. Om man skal begrense antibiotikaresistens så er det vel heller for slike mer ”bagatellmessige” årsaker. Borrelia burgdorferi, om ikke behandlet adekvat, kan lede til permanente skader på både nervesystem, hjertet og andre organer.

Blant annet benytter flere leger i Norge, samt en serie med leger i utlandet, antibiotikaene Hydroxychloroquine (Plaquinil) som del av behandlingen mot leddgikt.  Denne kan de gi, over måneder og år, uten at man hører noen leger eller helsemyndigheter skrike opp om dette i media. Flere vitenskapelige studier har vist at Hydroxychloroquine har effekt mot Borrelia burgdorferi-cyster, se Brorson og Brorson (2002). Hydroxychloroquine er av Center of disease control USA (CDC) først og fremst klassifisert som en malariamedisin, med andre ord en antibiotika eller antiparasitt-medisin. Hydroxychloroquine har også vist seg å ha effekt mot leddgikt. Også Hydroxychloroquine blir skrevet ut av leger i inn og utland til pasienter over måneder og år, uten at en eneste lege reagerer på det. Og uten at Helsetilsynet reagerer. Om noen skulle få samme antibiotika over noen måneder som del av en Borreliabehandling, så blir det fullt ramaskrik om fare for antibiotikaresistens. Det er uforståelig at de flåttrammede skal bære ansvaret for å hindre at antibiotikabruken kommer ut av kontroll.

Det ser ut til å være en ekstrem dobbelmoral her. Det kan se ut som at et betydelig antall leger og byråkrater innen offentlig helse rett og slett føler seg tråkket på tærne når pasienter står frem i avisen og forteller om hvor dårlig behandling de får i offentlig sektor ved flåttsykdom. Det er tydeligvis da de er ekstremt opptatt av antibiotikaresistens.

Hvorfor skriker ikke de samme legene i kor opp om antibiotikabehandling mot kviser, leddgikt og andre diagnoser der det ikke er påvist noen infeksjon?

Hvorfor skriker ikke de samme legene i kor, eller går i demonstrasjon mot at verdens kjøttproduksjon står for hovedtyngden av antibiotikabruken?

Hvorfor er ikke de samme legene ute og skriker i kor når en lege også kurerer mange med fibromyalgia med langvarig antibiotika over flere måneder, se vedlegg fra Dagens medisin “Kurerer fibromyalgi med antibiotika.” Kan det rett og slett være fordi få eller ingen av pasientene har ytret seg om hvor dårlig behandlingen er ellers i offentlig sektor, at ingen har følt seg tråkket på terne?

Det er på ingen måte noe unikt innen infeksjonsmedisin om Borrelia burgdorferi trenger over 30 dager med antibiotikabehandling. For eksempel ved infeksjon med bakterien Coxiella burnetii, som er blitt påvist blant annet i flått i USA, Russland, Sveits, Østerrike, Tyskland, Spania og Litauen, er alle medisinske eksperter enige om 1 til 3 års kontinuerlig antibiotika kombinasjonsbehandling – om den først har blitt kronisk. I akuttfasen blir de fleste friske av kun 14 dager med antibiotika. For tuberkulose vet vi også at langvarig antibiotikabehandling typisk er nødvendig, heller ikke her finnes det gode nok serologitester.

Det er unikt hvordan Borrelia burgdorferi har blitt en slik politisk sak. Det unike er hvordan en serie med leger later som en stor del av den vitenskapelige litteraturen som taler dem i mot, er ikke-eksisterende.

Historisk sett er slike holdninger langt fra noe nytt innen medisin. I mange ti-år ga leger flest pasienten selv skylden for magesår, de hadde stresset for mye. Alt i 1951 ble det publisert en bok som viste at antibiotika kunne hjelpe mange med magesår. Dette ble totalt avvist, magesår skyldtes jo stress påstod leger flest. Først over 30 år senere da bakterien ble påvist, og forskeren Marshall påførte seg selv infeksjon, gikk leger flest bort fra sine helt uvitenskapelige funderinger om at det skyldtes stress. Borrelia-problemstillingen er langt fra nøyaktig det samme som for Helicobactor pylori. For Borrelia burgdorferi er organismen kjent, alle er enige i at den kan gi alvorlig sykdom, om ikke behandlet. Leser man det meste som er publisert om Borrelia-cyster er det imidlertid mange likhetstrekk i hvordan mange leger i dag fornekter persistent Borrelia. Det er nok også mye vi ennå ikke vet om denne bakterien, samt andre flåttsykdommer.

HVA SKJER I UTLANDET
I løpet av de siste 10 år har flere stater i USA vedtatt lover som beskytter og gir leger rett til å gi langvarig antibiotikabehandling mot flåttsykdom, om de mener det er nødvendig. På grunn av at serologitest-metodene er for dårlige, anses klinisk diagnose som grunnlag godt nok. At diagnosen bekreftes med flere tester er naturlig nok ønskelig. Trenden er at stadig flere stater innfører slike lover. Vedlagt ligger for eksempel loven til staten Connecticut og Massachusetts.

Staten Virginia har nylig innført lov som forplikter alle leger som utfører Lyme disease (Borrelia burgdorferi) serologitest på sine pasienter til skriftlig å informere pasienten om at Borreliaserologi kan være falsk negativ, samt i enkelte tilfeller falsk postiv, se vedlegg. Dette er de samme testene som rådgiveren til Støre: Helse Sør forsikrer oss om at er så gode.

Det er i USA og flere andre land ikke bare en konflikt mellom noen “hypokonderpasienter” og legene, men en konflikt mellom ulike grupperinger av leger med ulikt syn. Synet blant forskere er også splittet.

ENKELTE LEGERS OPPTREDEN I SOSIALE MEDIER
Det er positivt at leger er aktive på sosiale medier, samt at flere aktivt deltar i flåttdebatten. Leger har imidlertid et ekstra ansvar siden de faktisk skal formidle et så objektivt bilde av medisin som mulig. Det at enkelte leger nærmest driver med ren sjikane eller “mobbing” av hele pasientgrupper samt av enkelte leger, er noe legeforeningen og helsetilsynet burde reagere på!

Det finnes en rekke eksempler der enkelte leger aktivt i sosiale medier prøver å latterliggjøre pasienter grunnet påstått kronisk flåttsykdom og at de går på, eller har blitt helt friske av, langvarig kombinasjonsbehandling. Det har også vært det jeg vil kalle for nærmest forfølgelse av en lege som faktisk ser ut til å følge den publiserte vitenskapen på Borrelia-cyster. At vitenskapen er uenig på nødvendig lengde og optimal kombinasjon av behandlingen betyr ikke at man bør kunne drive med ren sjikane og nærmest forfølgelse av enkeltleger og syke. Et eksempel er tidligere smittevernsjef i FHI Preben Aavitsland. Den 6. februar 2013 under forskerkonferansen Nortick 13, som vel er betalt av norske borgeres skattepenger, sa han følgende på Twitter:

Skal skattebetalerne finne seg i at en lege kaster bort forskeres tid på en forskerkonferanse med slike sjikanerende uttalelser? Hans uttalelse isolert sett kunne vært en morsom spøk, men når man ser uttalelsen i sammenheng med en rekke andre uttalelser Aavitsland har kommet med, så ser man at dette langt fra er ment som noen spøk. En slik uttalelse viser fullstendig mangel på respekt for en gruppe syke som lider.

Er det ellers ansett som etisk korrekt atferd å oppfordre pasienter til å anmelde sin lege i full offentlighet på internett, helt uten at Preben Aavitsland har satt seg grundig inn i hvordan Norsk Borreliose Senter diagnostiserer og behandler?

Slike uttalelser, som det finnes mange eksempler på fra flere leger, ser ut til å gå helt på tvers av legeforeningens ”Råd om legers bruk av sosiale medier.”  Her noen sitater fra legeforeningens råd:

”Leger må vise respekt, unngå språk som kan oppfattes støtende og diskriminerende, og være saklige i diskusjoner.”

”Leger må være seg sin rolle som lege bevisst, og vurdere om det han eller hun legger ut av informasjon om seg selv på nettet, kan være egnet til å svekke den generelle tilliten eller påvirke et lege-pasient-forhold.”

”Leger og medisinstudenter må vise respekt for kolleger og medarbeidere. Diskusjoner må holdes på et saklig nivå.”

Som sagt; jeg oppfordrer legeforeningen og helsetilsynet til å reagere på slik oppførsel, og ikke bare angripe de som faktisk prøver å følge en stor del av vitenskapen som leger flest trolig ikke engang har lest, og i enda mindre grad forstått konsekvensene av.

DET MÅ BLI SLUTT PÅ LATTERLIGJØRING AV PASIENTER, LEGER OG FORSKERE I OFFENTLIGHETEN SOM MENER LANGVARIG ANTIBIOKA MOT KRONISK BORRELIOSE KAN HA NOE FOR SEG I EN DEL TILFELLER

Det blir ganske så tragikomisk å lese enkelte norske leger som kun legger frem forskning som passer deres syn, og som prøver og få det til å høre ut som det er en gjeng med “hypokonderpasienter” og et par leger som har gått fra forstanden, som mener langvarig antibiotika kan være nødvendig ved kronisk Borrelia burgdorferi-infeksjon. Leser man deres blog og selv ikke har lest litteraturen, får man et klart inntrykk av at de selv er leger med stor faglig tyngde på området, og at alle som mener noe annet driver med kvakksalveri. De unngår bevisst å henvise til en eneste av de mange vitenskapelige studiene som taler dem i mot.

I denne forbindelse vil vi nevne at Professor Luc Montagnier som fikk Nobelprisen i medisin i 2008 for å ha oppdaget HIV-viruset og som i disse dager forsker på blant annet Borrelia mener at kronisk persistent borrelia er en realitet. Han har videre uttalt at serologitestene er for upålitelige og at de derfor bør supplementeres med PCR og andre tester, akkurat som publiserte vitenskapelige studier av andre forkere har anbefalt. Og han uttalte så sent som i 2012, igjen, at han mente langvarig antibiotikabehandling er nødvendig mot kronisk Borrelia-infeksjon.

Det kan også nevnes at Willy Burgdorfer som er mannen som påviste Borrelia spirocheten bak Lyme disease, og dermed fikk navnet sitt på bakterien Borrelia burgorferi, også ved flere anledninger har uttalt at han mener persistent Borrelia trolig er et problem.

Vi har også forskeren (og legen) Phillips med over 100 vitenskapelige publikasjoner, deriblant i de mest anerkjente medisinske tidsskrifter som Lancet, som mener langvarig antibiotika kan være nødvendig ved kronisk borrelia, at mer forskning må til før man vet med sikkerhet og at man per i dag bør ignorere retningslinjene fra IDSA. Er det stor uenighet i forskningen bør vel tvilen komme pasientene til gode ved at man kan ha et mer åpent syn på diagnose og behandling. Hvordan enkelte i offentlig helsesektor kan være så skråsikre på at man alt har de beste testene og den beste behandlingen virker langt fra godt dokumentert.

HVA BØR MAN GJØRE?

1. Straks sette i gang arbeide med å vurdere å ta i bruk flere testmetoder samtidig.
Man bør kanskje lytte til flere forskere som har anbefalt at man tar i bruk flere testmetoder samtidig, ELISA + Western Blot + Blodkultur + PCR, ikke enten eller. Her bør man kunne ta kontakt med kompetanse i utlandet. Ved en så alvorlig infeksjon som Borrelia burgdorferi vil noen få falske positive være et minimalt problem opp i mot falske negative. Personer som ikke føler seg syke vil jo uansett ikke ønske behandling, de vil også sjeldent be om grundig Borreliatesting.

Smittskyddsinstitutet i Sverige har nylig vedtatt å vurdere å ta i bruk flere typer tester. Og tilsvarende utredning bør settes i gang i Norge straks. Eller skal man som vanlig sitte passivt og vente til man får signaler fra utlandet? Om alle venter på bjellesauen og ikke selv tenker, kan ting ta langt lengre tid enn nødvendig. Pasientene lider unødig i mellomtiden.

2. Man bør straks sette i gang en langt mer omfattende kartlegging av flere zoonoseinfeksjoner som kan gi kronisk sykdom med overlappende symptomer med Borrelia burgdorferi. Flåttbårne infeksjoner må med i Zoonoserapporten.
Det har vist seg at flåttsykdom er langt mer komplekst enn man antok for en del år siden. Man har allerede påvist et betydelig antall ulike infeksjonspatogene i norsk flått. I forhold til USA ligger vi etter i utviklingen av rutinemessig testing for flere typer flåttsykdom samt andre zoonosesykdommer som for eksempel Babesia og Bartonella. I USA har en serie med testmetoder for Babesia blitt  tilgjengelig for pasienter i en rekke stater (PCR, serologi, mikroskopiering samt FISH test (RNA)). Antall påviste tilfeller av Babesia i enkelte områder av USA har økt med 20-gangeren etter at man faktisk begynte å undersøke pasienter bitt av flått eller ved mistanke om flåttsykdom også for Babesia (kilde CDC, Hersh et al. (2012).). Svært mange personer smittet med Babesia fra flått har ”kun” utmattelse, ekstrem utmattelse og/eller muskelsmerter. Det er grunn til å tro at Babesia er et langt mindre problem enn Borrelia, men det er grunn til å stille spørsmål om Babesia også kan være et større problem enn man får inntrykk av fra offentlig helsevesen. Antall diagnostiserte tilfeller av påvist Anaplasma har også økt dramatisk i flere stater i USA etter at stadig flere leger tilbyr rutinemessig testing ved  uforklarlig sykdom etter flåttbitt, eller mistanke om flåttbitt.

Vi har studier som viser at det har vært velkjent at norsk flått har vært bærer av Babesiatyper som også kan gi sykdom hos mennesker helt siden før krigen, norsk Veterinærtidskrift nr 9 1943 (Obs! 40 MB). I en studie utført av veterinærer publisert i 2012 (Øines et al .(2012)) ble man overrasket over hvor mange typer Babesia som ble funnet også i flått i Norge. Burde ikke Folkehelseinstituttet ha ligget mer i forkant? Hvordan kan veterinærene i en rekke studier så tidlig som på 1920 og 30-tallet aktivt ha jobbet med testing for kartlegging av Babesia i norsk kveg, samtidig som man har ungått å kartlegge mulig Babesiautbredelse i norsk befolkning?  I deler av USA har altså antall rapporterte tilfeller økt med 20-gangeren etter at endel leger faktisk begynte å teste pasietner med flåttbitt, eller trolig flåttbitt, for Babesiavarianter i tillegg til Borrelia burgdorferi. Er det slik at norske helsemyndigheter kan garantere for at de alt har god nok beredskap på Babesia her i landet, med tanke på tilbud om testing og kartlegging i befolkningen?

For Bartonella (som man har påvist i flått i USA og flere andre land. Og som man vet kan smitte fra hjortelusfluer, samt fra katter og hunder) har en av USA’s fremste professorer på Bartonellaforskning (Dr. Ed Breitschwerdt) gått ut offentlig og fortalt at serologitestene svært ofte er falske negative, og at Bartonella i mange tilfeller kan gi et sykdomsbilde som overlapper med Borrelia burgdorferi-symptomer. I USA finnes det nå laboratorier som ved optimalisert blodkultur og bekreftelse ved PCR (DNA analyse) kan påvise en lang serie med Bartonellabakterier som man nå med stor sikkerhet vet kan gi kronisk sykdom også hos mennesker. Vi er alt bekjent med at flere personer i Norden, hvor legene ikke har klart å finne ut av deres symptomer og som overlapper mye med det mange klager over ved antatt Borrelia burgdorferi-infeksjon, har fått påvist Bartonella ved å sende blodprøver til ledende laboratorier på Bartonellatesting i USA. Vi snakker da om anerkjente laberatorier godkjent av flere statlige instanser.

Er det slik at offentlig helsevesen er sikre på at man her ikke har noe å lære? Er det holdbart for kronisk syke pasienter med mulige kroniske infeksjoner at man bare antar at man alt har tilstrekkelig gode rutiner, metoder og beredskap rundt testing og kartlegging? Har man ikke et betydelig forbedringspotensiale her som man straks bør ta tak i?

3. Behandlingensalternativene bør revurderes.
Det finnes ikke en eneste publisert vitenskapelig studie som viser at antibiotikaene offentlig helse typisk tilbyr, Doxylin, har god effekt mot Borrelia-cyster. Det finnes derimot en serie med publikasjoner som viser at Doxylin har liten eller ingen effekt mot Borrelia-cyster. Og jeg gjentar; man vet, basert på solide publiserte vitenskapelige studier, at man finner Borrelia-cyster i et betydelig antall kronisk syke Borreliosepasienter. Optimal lengde på kombinasjonsbehandling er ennå ukjent. Om offentlig helse fortsatt mener kortvarig doxylin-behandling er tilstrekkelig, bør de ikke da i det minst kunne vise til peer reviewed medisinske studier der denne har påvist god effekt også mot Borrelia-cyster?

For optimal lengde av behandlingen er det fortsatt stor usikkerhet og uenighet blant leger og forksere. Ved fortsatt usikkerhet er det skandaløst om man later som man faktisk har fasitsvarene! Og det holder ikke å gjemme seg bak at, ja, vi trenger mer  forskning. Retningslinjer bør i så fall omdefineres til anbefalinger med et stort forbehold. Og man bør straks avslutte sin heksejakt på leger og pasienter som faktisk følger en stor del av den vitenskapelige litteratur, som peker i retning av at langvarig kombinasjonsbehandling kan være nødvendig i flere tilfeller.

4. Det norske folk har krav på riktig og oppdaterte helseopplysninger.
Om vitenskapen langt fra er enig så virker det uriktig om ikke uetisk og gå ut og late som man alt har fasitsvarene. Det virker politisk uetisk å drive en nærmest heksejakt på enkeltleger, som har tatt mot til seg i å stå frem i aviser og på TV og kritisere systemet. Fra avisene vet vi også at overleger behandler flåttpasienter i skjul, nettopp med den hensikt å unngå en slik heksejakt, se vedlegg “Overlege behandler flåttpasienter i skjul.”

Offentlig helsevesen bør, om mye vitenskap taler dem i mot, kun gi anbefalinger der de tar forbehold, samtidig som de gjør leger og pasienter klar over at det fortsatt er stor uenighet. Er man langt fra sikker, må man gå ut med at man ikke vet, ikke late som man med sikkerhet har den beste behandlingen og testingen som kan tilbys. Det blir for lettvint å skyve under en stol en stor mengede forskning, publisert i peer reviewed anerkjente medisinske tidsskrifter, som har et helt annet syn enn det man får fremstilt av offentlige helsemyndigheter og en gruppe leger, som tydeligvis føler seg tråkket på tærne.

Avslutningsvis bør det nevnes at de samfunnsøkonomiske kostandene ved å tilby adekvat behandling til pasientgruppen vil være en brøkdel av hva det koster å ha unødvendig mange på langtidsykmelding og trygd. På toppen av dette har man ufattelig menneskelige lidelser som trolig kunne vært unngått om flere hadde vist mer ydmykhet og større interesse for å lese og følge opp hva som alt faktisk er vitenskapelig publisert.

Det som må til er en storsatsning, ikke et par millioner ekstra til forskning.

Vennlig hilsen

Veronica Zimmer

Oslo 7. mai 2013

Revidering 22. mai, under avsnittet:
ANDRE TESTER BENYTTET SOM ET TILEGG I PRIVAT SEKTOR
Det er også stor variasjon blant Western Blot-testene, se Ang et al. (2011) til Det er også stor variasjon blant immunoblot-testene, se Ang et al. (2011)